Gyldne øyeblikk som hundeeier

Oscar på blodsporkurs og prøve

BLODSPORKURS

I slutten av august arrangerte Aktivitetsavdelingen v/Anne Cecilie Andersen grunnkurs i blodspor, primært for pinschere og affenpinschere. Kursets instruktør var Line Fredheim. En ivrig gjeng affen- og pinschereiere meldte seg strakt. Dette må vi prøve vi også, Oscar og jeg!

Endelig kom dagen og det var bare å pakke bilen og komme seg til Finstadtoppen i Rakkestad. Vi hadde fått grundig instruksjon på facebook om hva vi skulle ha med, og om hvordan vi skulle lage stokken til å sette sporene med og kanna til å ha blodet i.

Vel framme, i en helt utrolig gapahuk, møttes gjengen for første gang. Det hadde vært en ledig plass på kurset, og den fikk Irene med sin Dansk Svenske gårdshund - kursets outsidere :)

Flere av ansiktene var kjente fra div. utstillinger. Felles for alle var at dette var føste gang hundene våre skulle gå spor. Etter en liten instruksjon av Line gikk 2 og 2 sammen for å sette hvert sitt korte spor. Etterpå ble det tid for en kaffekopp og litt prat mens sporene fikk "satt" seg.

Etterhvert ble det "dags", og førstmann ut var jeg med min affenpinscher Oscar. Vi gikk i samlet tropp opp til første sporstart. På med selen og langlina, og så vise sporstarten til Oscar. Han luktet litt interessert, men lurte nok på "Hva i all verden skal vi gjøre her??"

Nå var det bare å smøre seg med tålmodighet og vente. Og vente. Og vente. Etterhvert fanget blodet litt interesse, og Oscar begynte sakte, men sikkert å følge sporet. Så forsvant sporet, og hunden stoppet. Og der sto vi, Line og meg med resten av gjengen på god avstand bak oss.

Etter en liten stund fattet Oscar interesse igjen, og fortsatt videre. Slik fortsatte det til han omsider fant sporslutten – med rådyrskanke og MASSE godis og høylytt ros fra matmor og instruktør! "Oi, dette var julekvelden" tenkte nok Oscar – som nettopp hadde gått sitt første spor! Nå skulle nestemann gå, med omtrent den samme opplevelse som nettopp er fortalt. En etter en fikk vi smaken på denne morsomme aktiviteten!

Neste uke møttes vi ved Nøtteholen i Rakkestad – enda en flott plass i Rakkestads skoger. I dag var det ekstra spennende. Hadde hundene forstått hva dette dreide seg om? Igjen gikk vi hvert vårt spor, og alle med en markant framgang. Hundene hadde forstått! Sånn gikk den ene kurskvelden etter den andre, fram til den siste gangen. Dette ble en lags førpremiere for sporprøven som noen av oss skulle få gå litt senere på høsten. Alle hundene (og førere) hadde blitt flinkere og flinkere!

Den siste kurskvelden skulle foregå ved huset til Anne i Skiptvet. Det hadde regnet og regnet i dagevis! En ivrig gjeng hadde satt sporene tidligere på dagen. Da Oscar og jeg møtte opp, var de andre allerede i full gang.

Så ble det vår tur. Skogen var som en sump full av innsjøer rundt omkring, og regnet bare øste ned. Det hadde kanskje passet bedre å ta med en fiskestang. Vi gikk fram til sporstart, på med sele og langline. Så var det bare å sette i gang. Etter noen få meter mistet Oscar sporet. Han lette og lette etter fortsettelsen. Fram og tilbake, fram og tilbake. Hvor ble det nå av?!?

Innimellom kikket han bebreidene på meg og synes slettes ikke det var noen vits i å gå rundt i skogen i øsende regn – uten spor! Dette gikk skikkelig skeis. Blodet hadde regnet bort og hvorfor i all verden skulle vi være ute i dette forferdelige været?!

Med litt støtte kom vi oss i mål denne gangen også. Det var faktisk denne kvelden at jeg – hundeføreren – lærte mest! Nå så jeg virkelig hvordan hunden min oppførte seg med og uten teft av sporet!

BLODSPORPRØVEN

Etter flere avlysninger pga regn ble det endelig tid for den store sporprøven! Prøven skulle foregå i Trøgstad ved en helt fantastik gapahuk som stedets elgjaktlag hadde laget. Dommer var Torbjørn Tveter.

Allerede dagen før var nervene på høykant. Hvordan skulle dette gå? Husket Oscar noe? Det var tross alt noen uker siden vi gikk spor sist. Blir det en reprise av den føste kursdagen?

Det var tre av oss som skulle ta prøven denne dagen. Ved oppmøte ble det trukket spor, og Oscar og jeg ble den første ekvipasjen. Heldigvis ble Line med oss i sporet. Det var godt for nervene å vite at hun var med på "jomfruprøven"!

Oscar fant sporstarten ganske raskt, begravde nesa i bakken og gikk avsted! Puh, lettelsen var enorm! Han husket det!!! Underveis fikk han et par tap, men leita sporet opp igjen – hver gang. Du kan tro hundeføreren var stolt! Det bar avgårde sakte, men sikkert. Oppover, litt til venstre og nedover. Terrenget var fint å gå i. Selvfølgelig regnet det litt, men heldigvis ikke mer enn vi kunne tåle. Vi krysset en liten skogsvei og fortsatte innover skogen.

Bak en liten høyde kunne jeg endelig se sporslutten. Oscar jobbet seg målbevisst i riktig retning. Og DER var vi i mål! Det ble godterier, pølse og masse ros + et seiershyl fra hundeføreren! YESS! Vi klarte å gjennomføre! Det føltes som jul og påske og dobbelt sommerferie på en gang! Dommeren gratulerte og sa det ble en første premie. Stoltheten bredte seg varmt i brystkassa. Oscar hadde absolutt gjort jobben sin! Line var kjempefornøyd og roste oss veldig, både hund og fører. Det var nok spennende for henne også.

Jeg tror jeg svevde mer enn jeg kjørte på veien hjemover. Maken til avslutning på et supert kurs kan man nesten ikke drømme om!

Kurset har vært kjempefint og lærerikt, takket være vår instruktør Line Fredheim. Dette er en super aktivitet for både hund og hundefører, noe Oscar og jeg definitivt skal fortsette med. Ekstra morsomt å vise enda en gang at selv en liten hunderase kan brukes til å utføre oppgaver på lik linje med større hunder.

HØSTTUR I SKOGEN

Høsttur

For en tid tilbake utlyste NKK en konkurranse hvor hundeeiere skulle fortelle om vår beste tur med hund. Dette måtte da være noe for meg, tenkte jeg. Men å plukke ut sin beste tur gjennom et 54 år langt liv er ikke lett.

Ettersom historien skulle gjelde tur med hund, kunne jeg raskt eliminere de 18 første årene av mitt liv. Jeg vokste opp i en OBOS-blokk på Kjelsås, hvor det ikke var lov å ha hund.

Vel, det er ikke noe særlig lettere å finne den beste turen gjennom 36 år heller. 36 år med hunder i alle farger og størrelser. Jeg har alltid vært et friluftemenneske og vært glad i å gå turer i skog og mark. Det har med andre ord blitt mange fine turer i løpet av årene.

Jeg har opplevd flotte landskap, sett elg, hare, rev og rådyr og de fleste av Norges fugler med de hundene jeg har vært så heldig å ha hatt ansvaret for etter at jeg flyttet fra barndomshjemmet.

Mens jeg sitter her på verandaen min i Vestby kommune i Akershus - med slitne ben, tre fornøyde affenpinschere liggene rundt stolen min og en nydelig høstsol som fortsatt varmer godt i kinnene, tenkte jeg at min aller beste turen er den turen jeg nettopp har kommet hjem fra - den aller siste turer jeg gikk! Hver eneste gang er den siste turen den beste!

Nå hører vi at nabolaget våkner til liv denne søndags morgenen i slutten av septemer år 2011. Klokken er snart 11 og småfuglene yrer rundt fuglebrettet, i kamp om å spise flest mulig frø til enten en lang reise sydover, eller for å klare en kald vinter i Norge. Vi har altså nettopp kommet hjem fra en tre timers kjempefin tur i skogen rett ved.

Det hele begynte tidlig i morges. Etter flere uker med regn har vi endelig hatt noen flotte høstdager med sol og god temperatur i været. Et raskt blikk ut av vidnuet fortalte at også denne dagen kom til å bli en solrik og fin dag. En helt ideell dag til en søndagsfrokost i skogen. Jeg kokte kaffe, smørte niste og pakket ned sitteunderlag og fotoapparatet i sekken, sammen med maten og kaffen. Tre affenpinschere, Nelly, Ester og Oscar forsto ganske tidlig om hva som var i gjerde, og hoppet forventningsfulle rundt bena mine. "Skal vi på lang tur?" De vimser rundt hverandre "Hun tar med sekken!" kunne jeg lese i de lykkelige ansiktene og bevegelsene deres. "Fort deg, da, fort deg!"

På med støvler, genser - for det var ennå kaldt etter natten - og en vindtett jakke. På med sekken og kobbel på de tre hoppende affenpinscherne. Vi bor like ved skogen, men må bortover veien et lite stykke før stien snor seg oppover og inn i skogsterrenget.

På veien bortover møtte vi en annen morgenfugl som vi tok følge med det lille stykket til skogkanten. Han forsvant videre bortover den asfalerte veien mens vi svingte av inn i skogen. En svak eim av røyklukt røper at noen har stått opp å tent opp i ovnen for å få litt varme i stua.

Ganske snart kunne jeg løse hundene fra kobblene og la de løpe frie omkring rundt meg. De bykset avgårde 10 - 20 meter, bråstopper og snuser iherdig på en kjempespennede lukt, for så å løpe tilbake til meg igjen, før de løper til neste spennedne sted. "Hvem har gått her i det siste? Er det Kira, kanskje - eller Torill og Tiril?"

Vi fortsetter innover og bestemmer oss for å holde til høyre der stien deler seg - oppover mot Likørknatten - en hemmelig leirplass som som en herlig gjeng med hundedamevenner har laget for mange år siden. Hit har det gått mange turer gjennom årene. Her har det blitt tent mange bål, grillet mange kilo pløser og feiret et flertall bursdager, Santa Lucia- og nyttårsfester - og alltid er hundene med. Jeg tenker på hvor heldig jeg er, som bor akkurat her og har fått så mange venner i nabolaget som deler min store interesse og lidenskap - hund. Det er bl.a. Anne med colliene Milla og Chanty. Så er det Eva med blandingshunden Kira og den franske bulldoggen Otto og Torill med sine Cairn terriere Tiril og Bastian.
 
Vi fortsetter ned lia til bekken. Her er stien ganske våt etter alt regnet som har falt i år. Oi, der var det spor etter en hest! Det var en spenneden lukt som må sjekkes nøye. Vi begir oss ned til bekken og den provisoriske brua over. Ester og Nelly tripper over uten å betenke seg, mens Oscar stopper. Dette tør ikke han! Han løper litt oppover og nedover bekken som nesten kan betegnes som en elv i dag - eller en flod, inne i hodet til lille Oscar på 9 måneder som er midt i sin 2. spøkelsesalder. Var det ingen steder han kunne forsere elven - eller floden - uten å bli tatt av den strie strømmen?

Jeg venter tålmodig for å observere hvordan han har tenkt å løse oppgaven. Ester og Nelly venter utålmodig på den andre siden. "Kommer dere ikke snart?" Etter kort tid kommer Oscar tilbake og ser fortvilet opp på meg. "Hvordan skal vi klare dette?" Det blir til at jeg løfter Oscar opp og balanserer over de vaklevorne plankene som jeg så mange ganger har gått over tidligere.

Vel over settes en takknemlig Oscar ned og han løper oppover lia på den andre siden sammen med Nelly og Ester. På toppen skifter terrenget karakter og forløper seg som en eventyrskog dekket med tykk, myk grønn mose. Noen trær har falt overende i løpet av høsten og blir til morsomme hinder som hundene hopper over eller kryper under. Hva kan vel glede et hundeeiers hjerte mer enn å se hundene sine storkoser seg ute i naturen?

Nå kommer vi til den smale stien inn mot leirplassen på Likørknatten. Skal vi gå dit å innta frokosten, eller skal vi gå litt videre? Det blir det siste valget denne gangen. En nøtteskrike hyler litt lenger bort, og tre affenpinschere løper mot lyden. Dette må sjekkes. Halveis bort stopper Oscar litt og løfter den ene frambenet. Det er som han tenker " Dette var i grunnen litt for skummelt. Jeg får løfte benet så den som eier de høye skrikene ser at jeg egentlig er veldig liten!". Men så tar nysgjerrigheten overhånd, og han løper igjen etter - sammen med de andre - på jakt etter en fugl de aldri kommer til å få se.

Helt på toppen forandrer igjen terrenget karakter. Her åpner landskapet seg og små fjellknauser stikker opp av bakken. Tyttebærene har blitt så røde at de nesten går over i blått. Det er fortsatt ett og annet blåbær og ormegresset har fått en nydelig brunfarge. Eikenøttene er fortsatt grønne. De fleste bladene på bjørkekjerret er blåst av, men de som fortsatt klamrer seg fast har fått en flott orange farge. Høsten er en skjønn årstid! Den hvite reinmosen ligger som små puter bortover fjellknausene.

Snart har vi funnet en fin rasteplass. Her kan vi spise frokosten. Nå er sola kommet et godt stykke opp på himmelen, fuglene kvitrer og vi hører en og annen skjære som skriker til en katt eller en annen skjære. Fram med sitteunderlag, kaffe og niste. Og fotoapparat. De tre affenpinscherne vimser rundt og finner de mest spennende luktene i verden. De leker litt med hverandre og har det helt topp! Innimellom prøver Oscar å utfordre Nelly - sjefen i hundeflokken. Han vil nok gjerne ta hennes plass, men gir seg raskt når Nelly setter han kort og bestemt på plass. "Du er nok alt for ung ennå, unge mann."

Etter frokosten prøver jeg å ta noen bilder der de løper omkring. Ikke lett å fange alle tre affenpinschere med linsa samtidig. Og slett ikke lett å få bildene fine! Der hadde Ester rumpa til kameratet og Oscar begraver snuten i mosen - mens Nelly står i en nydelig positur! Så var det Nellys tur til å se mindre flatterende ut mens de to andre står som rene modeller. Her må man ha tålmodighet og være rask for å fange opp et og annet bilde til hjemmesiden vår. Nå er det så lenge siden vi la ut nye blider.

Klokken nærmer seg halv 11 og det er dags å begi seg hjemover. Vi velger å fortsette på stien for å slippe gå den samme veien tilbake. Stien snor seg nedover i et terreng som begynner å bli gjengrodd av ettervekst etter et gammelt hogstfelt. Det er eiketrær og bjørnebærkjerr på begge sider, men ikke et eneste bjørnebær. På bakken ligger mange eikenøtter. De er det spennende å tygge på. Hundene løper fram og tilbake - oppover og nedover - med nesa i bakken. Her har det nok gått noen rådyr i løpet av natten. Vi ser spor i den bløte stien. Heldigvis er ikke affenpinscherne mine noe særlig til jakthunder, så det er uproblematisk å la de gå løse. Det eneste de jakter på, er fuglene. Når fuglene flyr avgårde, kommer hundene skuffet tilbake.
Nederst i lia skal vi igjen over den samme bekken som tidligere. Her er den ikke så dyp. I bunnen er det stener å gå på. Nelly og Ester løper over uten å tenke seg om, mens Oscar venter på meg. "Hvordan skal vi komme over her, da - her er det ikke så mye som en planke å gå på engang?" Når jeg lokker han uti, tråkker han forsiktig i vannet og oppdager at her er det ikke farlig. Han spretter lykkelig over og stopper stolt på den andre siden. "Jeg klarte det alene! Jippy!"

Igjen snor stien seg litt oppover og vi er snart tilbake på den asfalterte veien igjen. Litt opp i bakken må kobblene på. De vet godt at det vanker en godbit når båndene er på, så de venter tålmodig på tur. Først Nelly, så Ester og til slutt Oscar. Når alle koblene er festet blir det en liten godbit til hver, før vi fortsetter til toppen og til den asfalerte veien. Vi har kommet inn på veien litt lenger ned enn der vi gikk inn i skogen, så vi tar snarveien gjennom boligfeltet. Det er fortsatt ganske stille i husene rundt oss denne nydelige søndagsformiddagen.

Vel hjemme slippes hundene i hagen. De er ganske klinete etter turen og jeg vil ikke ha de inn før den værste leiren er vasket bort. Jeg går inn i huset og tar med meg termosen, koppen og den lille PC en. Setter meg ut på verandaen i hagen og blir fort omringet av de tre hundene. Jeg leser litt på NKK sine sider. Der finner jeg annonsen på konkurransen om "Min beste tur". Den får tankene til å kverne. Hvilken tur var min beste tur. Det er ikke enkelt, etter 36 år med hund og som et friluftmenneske jeg er - med hundrevis av turer å velge mellom.
Det er da jeg tenker at min beste tur var akkurat den jeg har kommet hjem fra nå - her jeg sitter med tre fornøyde affenpinschere rundt stolen min og med mine slitne ben på stolen foran meg. Akkurat denne turen vil jeg dele med andre, og begynner å skrive mens jeg kjenner at bena slapper av og hviler etter min beste tur!
 

På lemmenjakt i Valdres

Sommeren 2010.
Det var siste uka av sommerferien, og den ble tilbrakt på min ”søsters bittelille hytte i Valdres. Både jeg, Ester og Nelly storkoste oss i fjelleheimen. Her har vi bodd sammen med min søster Marianne, hennes samboer Hans Olav og deres 2 Dansk Svenske gårdshunder, Bønna og Klara.

Vi hadde allerede hatt mange flotte dager i fjellet. Så kom den stor dagen! 20. august! Båndtvangen oppheves! Jippy!! Nå skulle hundene, som er 100% saue-rene, virkelig kose seg – uten bånd på tur i fjellet. Nister, kaffe på termos og litt sjokolade og fotoapparat ble puttet i sekken. Alt var klart for en flott dag til fjells. Og i dag – med løse hunder.

Etter mange timers iherdig trening “på plass”, “stå” og “hit”, hadde vi god kontroll på både affenpinschere og gårdshunder. De var godt dressert, må vite. På treningsbanen, i skogen og i hagen lystret de den minste kommando. De gjør stort sett alt for en liten bit med tørket lever!

Sola tittet over fjellkanten og vi bega oss oppover veien som førte til en fin sti innover fjellheimen. Hundene var i bånd for ikke å sjenere andre hytteeire. Som ansvarsfulle hundeeiere vet vi selvfølgelig at noen mennesker ikke liker hunder. Noen er til og med redd hunder, selv om våre selvfølgelig er verdens snilleste!

Så var vi der - utenfor hytteområdet og i starten av stien opp til snaufjellet - som skinte i morgensola! Her lå paradiset innbydende rett foran våre føtter, klar til å ta oss i mot. Ikke et menneske å se. Ikke et levende vesen å se heller! Herlig!

Da var det bare å slippe hundeflokken løs og begi seg oppover stien. Målet var varden langt i det fjerne.

Etter bare 10 minutter hørtes det ut som om en av hundene hadde tatt med seg en av pipelekene sine. Hva i all verden var dette? 4 hunder stoppet momentant og sto i verdens flotteste stand. 2 affenpinschere og 2 gårdshunder. Dette stemte ikke.  ”Shit”, tenkte vi som gikk på to ben. Hva i all verden er det som pep og pep overalt? Lyden var akkurat lyden til lekemusa vi har med på utstillinger, som brukes for å få hundene til å toppe seg foran dommeren.

 ”Fugl”, hvisket Marianne. ”Det må være ryper?” Aldri har jeg hørt denne lyden på ryper før, men kanskje de har en annen lyd her oppe i Valdres?

Plutselig er det noe svart som smetter rett foran føttene mine. Oi, der kom en til! Og enda en!! Hva i all verden var dette?

Da ble det fart på hundene! 2 affenpinschere, som er matmors stolthet, verdens snilleste og søteste vesener, ble forvandlet til 2 blodtørstige maskiner med stive øyne som lyste ”KILL”! Hvor ble det av de som elsket å ligge i fanget å bli klappet og stelt? 

De hoppet som revunger i snøen og fløy i hver sin retning. Nå hjalp hverken ”hit” eller ”stå”. Urinstinktet hadde våknet! Glemt var dressur og tørket lever. Nå var gamle instinkter vekket til live – rottefangerne! Disse herlige, søte, små husdyrene hadde blitt primitive rovdyr med bare en ting for øye – jakt!

Så kom hundene - en etter en - med hver sin lemmen. De hadde ikke før fanget en, før en annen pep litt lenger bort, og de satte av gårde på nytt! Lille Ester, som bare er en valp, var ikke rask nok til å fange sine egne. Det var ikke noe problem, for de andre hundene lot henne overta det de hadde fanget, for igjen å løpe av gårde på mer jakt!

I løpet av en halv time hadde hver hund fanget minst 20 lemmen hver, vi hadde mistet helt tellingen. Heldigvis begynte de å bli litt slitne av all den uvante aktiviteten. Da vi omsider fikk tak i hundene, var det ingen annen utvei enn å gå nok en tur med hunder i fjellheimen, i bånd – omgitt av små, pipende lemmen som hadde invadert fjellet. Det er dette som kalles ”lemmen-år”.