Vel, det er ikke noe særlig lettere å finne den beste turen gjennom 36 år heller. 36 år med hunder i alle farger og størrelser. Jeg har alltid vært et friluftemenneske og vært glad i å gå turer i skog og mark. Det har med andre ord blitt mange fine turer i løpet av årene.
Jeg har opplevd flotte landskap, sett elg, hare, rev og rådyr og de fleste av Norges fugler med de hundene jeg har vært så heldig å ha hatt ansvaret for etter at jeg flyttet fra barndomshjemmet.
Mens jeg sitter her på verandaen min i Vestby kommune i Akershus - med slitne ben, tre fornøyde affenpinschere liggene rundt stolen min og en nydelig høstsol som fortsatt varmer godt i kinnene, tenkte jeg at min aller beste turen er den turen jeg nettopp har kommet hjem fra - den aller siste turer jeg gikk! Hver eneste gang er den siste turen den beste!
Nå hører vi at nabolaget våkner til liv denne søndags morgenen i slutten av septemer år 2011. Klokken er snart 11 og småfuglene yrer rundt fuglebrettet, i kamp om å spise flest mulig frø til enten en lang reise sydover, eller for å klare en kald vinter i Norge. Vi har altså nettopp kommet hjem fra en tre timers kjempefin tur i skogen rett ved.
Det hele begynte tidlig i morges. Etter flere uker med regn har vi endelig hatt noen flotte høstdager med sol og god temperatur i været. Et raskt blikk ut av vidnuet fortalte at også denne dagen kom til å bli en solrik og fin dag. En helt ideell dag til en søndagsfrokost i skogen. Jeg kokte kaffe, smørte niste og pakket ned sitteunderlag og fotoapparatet i sekken, sammen med maten og kaffen. Tre affenpinschere, Nelly, Ester og Oscar forsto ganske tidlig om hva som var i gjerde, og hoppet forventningsfulle rundt bena mine. "Skal vi på lang tur?" De vimser rundt hverandre "Hun tar med sekken!" kunne jeg lese i de lykkelige ansiktene og bevegelsene deres. "Fort deg, da, fort deg!"
På med støvler, genser - for det var ennå kaldt etter natten - og en vindtett jakke. På med sekken og kobbel på de tre hoppende affenpinscherne. Vi bor like ved skogen, men må bortover veien et lite stykke før stien snor seg oppover og inn i skogsterrenget.
På veien bortover møtte vi en annen morgenfugl som vi tok følge med det lille stykket til skogkanten. Han forsvant videre bortover den asfalerte veien mens vi svingte av inn i skogen. En svak eim av røyklukt røper at noen har stått opp å tent opp i ovnen for å få litt varme i stua.
Ganske snart kunne jeg løse hundene fra kobblene og la de løpe frie omkring rundt meg. De bykset avgårde 10 - 20 meter, bråstopper og snuser iherdig på en kjempespennede lukt, for så å løpe tilbake til meg igjen, før de løper til neste spennedne sted. "Hvem har gått her i det siste? Er det Kira, kanskje - eller Torill og Tiril?"
Vi fortsetter innover og bestemmer oss for å holde til høyre der stien deler seg - oppover mot Likørknatten - en hemmelig leirplass som som en herlig gjeng med hundedamevenner har laget for mange år siden. Hit har det gått mange turer gjennom årene. Her har det blitt tent mange bål, grillet mange kilo pløser og feiret et flertall bursdager, Santa Lucia- og nyttårsfester - og alltid er hundene med. Jeg tenker på hvor heldig jeg er, som bor akkurat her og har fått så mange venner i nabolaget som deler min store interesse og lidenskap - hund. Det er bl.a. Anne med colliene Milla og Chanty. Så er det Eva med blandingshunden Kira og den franske bulldoggen Otto og Torill med sine Cairn terriere Tiril og Bastian.
Vi fortsetter ned lia til bekken. Her er stien ganske våt etter alt regnet som har falt i år. Oi, der var det spor etter en hest! Det var en spenneden lukt som må sjekkes nøye. Vi begir oss ned til bekken og den provisoriske brua over. Ester og Nelly tripper over uten å betenke seg, mens Oscar stopper. Dette tør ikke han! Han løper litt oppover og nedover bekken som nesten kan betegnes som en elv i dag - eller en flod, inne i hodet til lille Oscar på 9 måneder som er midt i sin 2. spøkelsesalder. Var det ingen steder han kunne forsere elven - eller floden - uten å bli tatt av den strie strømmen?
Jeg venter tålmodig for å observere hvordan han har tenkt å løse oppgaven. Ester og Nelly venter utålmodig på den andre siden. "Kommer dere ikke snart?" Etter kort tid kommer Oscar tilbake og ser fortvilet opp på meg. "Hvordan skal vi klare dette?" Det blir til at jeg løfter Oscar opp og balanserer over de vaklevorne plankene som jeg så mange ganger har gått over tidligere.
Vel over settes en takknemlig Oscar ned og han løper oppover lia på den andre siden sammen med Nelly og Ester. På toppen skifter terrenget karakter og forløper seg som en eventyrskog dekket med tykk, myk grønn mose. Noen trær har falt overende i løpet av høsten og blir til morsomme hinder som hundene hopper over eller kryper under. Hva kan vel glede et hundeeiers hjerte mer enn å se hundene sine storkoser seg ute i naturen?
Nå kommer vi til den smale stien inn mot leirplassen på Likørknatten. Skal vi gå dit å innta frokosten, eller skal vi gå litt videre? Det blir det siste valget denne gangen. En nøtteskrike hyler litt lenger bort, og tre affenpinschere løper mot lyden. Dette må sjekkes. Halveis bort stopper Oscar litt og løfter den ene frambenet. Det er som han tenker " Dette var i grunnen litt for skummelt. Jeg får løfte benet så den som eier de høye skrikene ser at jeg egentlig er veldig liten!". Men så tar nysgjerrigheten overhånd, og han løper igjen etter - sammen med de andre - på jakt etter en fugl de aldri kommer til å få se.
Helt på toppen forandrer igjen terrenget karakter. Her åpner landskapet seg og små fjellknauser stikker opp av bakken. Tyttebærene har blitt så røde at de nesten går over i blått. Det er fortsatt ett og annet blåbær og ormegresset har fått en nydelig brunfarge. Eikenøttene er fortsatt grønne. De fleste bladene på bjørkekjerret er blåst av, men de som fortsatt klamrer seg fast har fått en flott orange farge. Høsten er en skjønn årstid! Den hvite reinmosen ligger som små puter bortover fjellknausene.
Snart har vi funnet en fin rasteplass. Her kan vi spise frokosten. Nå er sola kommet et godt stykke opp på himmelen, fuglene kvitrer og vi hører en og annen skjære som skriker til en katt eller en annen skjære. Fram med sitteunderlag, kaffe og niste. Og fotoapparat. De tre affenpinscherne vimser rundt og finner de mest spennende luktene i verden. De leker litt med hverandre og har det helt topp! Innimellom prøver Oscar å utfordre Nelly - sjefen i hundeflokken. Han vil nok gjerne ta hennes plass, men gir seg raskt når Nelly setter han kort og bestemt på plass. "Du er nok alt for ung ennå, unge mann."
Etter frokosten prøver jeg å ta noen bilder der de løper omkring. Ikke lett å fange alle tre affenpinschere med linsa samtidig. Og slett ikke lett å få bildene fine! Der hadde Ester rumpa til kameratet og Oscar begraver snuten i mosen - mens Nelly står i en nydelig positur! Så var det Nellys tur til å se mindre flatterende ut mens de to andre står som rene modeller. Her må man ha tålmodighet og være rask for å fange opp et og annet bilde til hjemmesiden vår. Nå er det så lenge siden vi la ut nye blider.
Klokken nærmer seg halv 11 og det er dags å begi seg hjemover. Vi velger å fortsette på stien for å slippe gå den samme veien tilbake. Stien snor seg nedover i et terreng som begynner å bli gjengrodd av ettervekst etter et gammelt hogstfelt. Det er eiketrær og bjørnebærkjerr på begge sider, men ikke et eneste bjørnebær. På bakken ligger mange eikenøtter. De er det spennende å tygge på. Hundene løper fram og tilbake - oppover og nedover - med nesa i bakken. Her har det nok gått noen rådyr i løpet av natten. Vi ser spor i den bløte stien. Heldigvis er ikke affenpinscherne mine noe særlig til jakthunder, så det er uproblematisk å la de gå løse. Det eneste de jakter på, er fuglene. Når fuglene flyr avgårde, kommer hundene skuffet tilbake.
Nederst i lia skal vi igjen over den samme bekken som tidligere. Her er den ikke så dyp. I bunnen er det stener å gå på. Nelly og Ester løper over uten å tenke seg om, mens Oscar venter på meg. "Hvordan skal vi komme over her, da - her er det ikke så mye som en planke å gå på engang?" Når jeg lokker han uti, tråkker han forsiktig i vannet og oppdager at her er det ikke farlig. Han spretter lykkelig over og stopper stolt på den andre siden. "Jeg klarte det alene! Jippy!"
Igjen snor stien seg litt oppover og vi er snart tilbake på den asfalterte veien igjen. Litt opp i bakken må kobblene på. De vet godt at det vanker en godbit når båndene er på, så de venter tålmodig på tur. Først Nelly, så Ester og til slutt Oscar. Når alle koblene er festet blir det en liten godbit til hver, før vi fortsetter til toppen og til den asfalerte veien. Vi har kommet inn på veien litt lenger ned enn der vi gikk inn i skogen, så vi tar snarveien gjennom boligfeltet. Det er fortsatt ganske stille i husene rundt oss denne nydelige søndagsformiddagen.
Vel hjemme slippes hundene i hagen. De er ganske klinete etter turen og jeg vil ikke ha de inn før den værste leiren er vasket bort. Jeg går inn i huset og tar med meg termosen, koppen og den lille PC en. Setter meg ut på verandaen i hagen og blir fort omringet av de tre hundene. Jeg leser litt på NKK sine sider. Der finner jeg annonsen på konkurransen om "Min beste tur". Den får tankene til å kverne. Hvilken tur var min beste tur. Det er ikke enkelt, etter 36 år med hund og som et friluftmenneske jeg er - med hundrevis av turer å velge mellom.
Det er da jeg tenker at min beste tur var akkurat den jeg har kommet hjem fra nå - her jeg sitter med tre fornøyde affenpinschere rundt stolen min og med mine slitne ben på stolen foran meg. Akkurat denne turen vil jeg dele med andre, og begynner å skrive mens jeg kjenner at bena slapper av og hviler etter min beste tur!